Teksten under er et brev som jeg i dag har sendt til Rektor Ole Petter Ottersen og Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved Universitetet i Oslo.
Jeg har registrert at Universitetet i dag inviterer til en samling for de som ønsker å minnes ofrene for fredagens terroristhandlinger i Paris.
Som universitetsansatt, fransk statsborger og ateist ønsker jeg å protestere mot at dette arrangement ser ut til å skulle ha et religiøst tilsnitt.
Jeg er klar over at Norge inntil relativt nylig var et teokratisk monarki, men Frankrike har vært et sekulært land, med et svært klart skille mellom religion og stat, i over hundre år. Dette bygger på en tradisjon som går helt tilbake til revolusjonen. For å sitere Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter av 26. august 1789, artikkel 2 og 10:
La République ne reconnaît, ne salarie ni ne subventionne aucun culte.
La République assure la liberté de conscience. Elle garantit le libre exercice des cultes sous les seules restrictions édictées ci-après dans l’intérêt de l’ordre public.
I senere tid har Norge også blitt et sekulært land. Kirken ble skrevet ut av Grunnloven i 2012, og på det tidspunkt hadde Norge allerede hatt religionsfrihet siden jesuittparagrafen ble fjernet i 1956. Det norske folket er dessuten et av verdens minst religiøse, med en andel ateister og agnostikere som ifølge enkelte undersøkelser nærmer seg 70%.
Religionsfrihet innebærer ikke bare friheten til å praktisere den religionen man selv ønsker. Religionsfrihet innebærer også friheten til å ikke praktisere noen religion overhodet, og friheten fra å bli pådyttet andres religion. Dette gjelder spesielt i den offentlige sfære. Dette burde gjelde dobbelt for et statseid universitet som skal ha mangfold og meningsfrihet blant sine kjerneverdier.
La de som ønsker å snakke med en prest, rabbiner, imam eller lignende oppsøke en på eget initiativ, og la arrangementer som Universitetet selv står for være frie for enhver form for religion.
Som en fotnote så skulle jeg tro at vi hadde nok franskkyndige (for ikke å nevne franskfødte) ansatte til at invitasjonen til arrangementet kunne ha vært skrevet på fransk i stedet for eller i tillegg til engelsk. Jeg har overraskende nok heller ikke klart å finne noen norsk utgave.