Author: Dag-Erling Smørgrav

Om villedende reklame

Etter å ha lest Gunnar Tjomlids omtale av Joralf Gjerstad, som jeg refererte til i forrige innlegg, forvillet jeg meg dypere inn i bloggen hans. Jeg leste med stor fornøyelse hans gjentatte angrep på villedende, endog ulovlig, markedsføring av kosttilskudd og alternativ medisin, herunder NuShape, Dermativo og VitaePro. Bra jobbet! Jeg har selv irritert meg over reklame for disse og lignende produkter, og ikke minst over hvor ofte slik reklame – som regel for geriatriske preparater – forekommer i Motor. De blir nok ikke kvitt herre-med-hatt-stempelet med det aller første.

Men det er ikke dette jeg skulle skrive om her. Det jeg skulle skrive om – inspirert av Tjomlids skriverier om den allstedsnærværende Dr Erling Thom – var disse TV-reklamene der en pen, ung, ulastelig antrukket kvinnelig tannlege eller sykepleier eller hva det måtte være, hvis navn og stillingsbeskrivelse oppgis nederst på skjermen, poserer i et lyst og smakfullt innredet tannlege- eller legekontor mens hun forteller om hvor fortreffelig det nyeste mirakelpreparatet er, og hvor viktig det er at du umiddelbart kaster deg over telefonen (eller PCen) og bestiller en hel pall. Continue reading “Om villedende reklame”

Om selvbedrag og formidling

[Jeg skrev dette som et leserbrev til Morgenbladet, som valgte å ikke trykke det. De syntes kanskje det var i overkant inflammatorisk. Uken etter trykket de derimot et innlegg av Per Brandtzæg (professor ved Laboratoriet for immunohistokjemi og immunopatologi, Institutt for patologi, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo), Jo C. Bruusgaard (forsker ved Institutt for molekylær biovitenskap, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo) og Kristian Gundersen (professor ved Institutt for molekylær biovitenskap, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo) med stort sett samme budskap, minus koblingen til formidlingsproblematikken, og langt bedre skrevet.]

Dersom advokat Schiøtz’ kunnskapsnivå og argumentasjonsevner er representative for advokatstanden forøvrig, er det er dårlig stelt med rettssikkerhet her i landet. Schiøtz spiller fallitt når han i den ene setningen viser til “et tresifret antall troverdige vitner”, og i den neste hevder at Gjerstads evner ikke er vitenskapelig etterprøvbare. Sistnevnte må nødvendigvis forstås slik at Gjerstads håndspåleggelse ikke har noen observerbar effekt utover det hvem som helst kan oppnå med en rolig prat og litt medmenneskelighet, og da skulle det vel ikke være noe mer å snakke om?

Realiteten er at Gjerstad og hans tilhengere og forkjempere er bedragere. Det gjør ikke saken bedre om de bedrar seg selv like mye som de bedrar andre; de er like fullt bedragere, på lik linje med alskens spåkoner, astrologer, åndemedier, healere, homøopater og engleskolelærere, som også kan vise til “et tresifret antall troverdige vitner”, deriblant minst én stortingsrepresentant (og hvem er vel mer troverdig enn en politiker?)

Man må allikevel le litt – om enn bittert og oppgitt – når det ellers så etterrettelige Morgenbladet vier en slik sjarlatan så mye spalteplass, samtidig som det i en tidligere utgave spør hvorfor norske forskere viser så liten vilje til formidling. Her er svaret i et nøtteskall: mediene er ikke interessert i vitenskap. Mediene er interessert i sensasjon. Det er her Gjerstads virkelige evner ligger: i å selge aviser.

[Forøvrig vil jeg anbefale Gunnar Tjomlids blogg der han skriver mye og bra om Gjerstad (Snåsamannen vil ikke testes, Snåsamannen – En koselig løgner) og annet paranormalt rask.]

Entropa

Absolutely brilliant.

My favorite part is the following quote from Bulgarian journalist Georgi Gotev:

It is one thing portraying, say, France as a country on strike, but quite another to show my homeland as a toilet. That is downright wrong.

I can’t wait for a French journalist to come out and say:

It is one thing portraying, say, Bulgaria as a toilet, but quite another to show my homeland as a country on strike. That is downright wrong.

Hook, line and sinker, Mr. Gotev!

(By the way, squat toilets are common in France as well)

Fire!

The silver lining of influenza is that you get to lie on the couch and watch TV a lot, at least when your head is neither throbbing nor stuck in a bucket. K and I took this to heart and re-watched the entire extended edition of LotR, playing spot-the-Jackson-kids, say-the-lines-before-the-actors (“Fly, you fools!” is a perennial favorite), and many other fun games along the way.

I was somewhat disappointed when I saw the theatrical version, because it was, to put it simply, cut to pieces. It felt disconnected and slightly incoherent. The extended edition is much, much better. I am well aware of the many departures from the novel (having read it about five times in three different languages), but I also understand the reasons for them. Still, there are a few things that bother me, such as the use of Gimli and Pippin for comic relief. There are also some parts I wish they hadn’t left out, such as the Scouring of the Shire (which obviously would have greatly increased both costs and running time) and the scene where Elrond’s sons Elladan and Elrohir hand Aragorn the black banner Arwen made for him (which wouldn’t; they could have let Haldir carry it). Finally, I think Jackson’s love of monsters sometimes goes too far, especially in the Paths of the Dead sequence.

What really ticks me off, though, are the serious factual errors in the films’ depiction of archery: the repeated use of the word “fire” instead of “loose”, and the fact that every single archer in the films, including Legolas and Aragorn, carry their bows strung at every time, instead of carrying the bow unstrung (to preserve its elasticity) and the string neatly rolled up, along with spares, in a waxed pouch (to keep them dry; wet bowstrings stretch, and break more easily). I don’t get it—I’m sure they had plenty of archery experts on set who could, and should, have taught them better.

Nock! Draw! Aim! Loose!